Historien om VOICE
Den første tiden
En vinterdag i 1978 spurte Tom Robin Bogstad Sven Stenhammer om han ville bli med i et band som het Voice. Sven ble med på øving på Maurtua fritidsklubb på Bakke skole, som var bandets øvingslokale. Etter øvinga var Sven ansatt som bassist. Denne gjengen skulle få mye moro sammen. Man kan trygt slå fast at Voice spilte «dansemusikk til alle anledninger». Og de høstet stor suksess rundt på danselokaler og private arrangement. Og det bodde mye musikk i alle de involverte. Så det tok ikke lang tid før de var igang med å lage egen musikk på si’.
Av de mest legendariske jobber som voice hadde, var det årvisse julebordet i den hollandske klubb i Norge. I toppetasjen på Phillipsbygget på Majorstua i Oslo, utviste Den Hollandske klubben den ytterste generøsitet, med hensyn til å traktere musikantene med både tørt og vått. Det tørre var dry Martini. Det var her Tom Robin Bogstad hilste på den Hollandske ambassadør, med frue. Kun iført dressjakke og rosa underbukse.
Det er ingen overdrivelse å si at Voice gjorde seg bemerket på lokalplan. Med sine egenarrangerte konserter på Kløfta Velhus tok de uttrykket «Dansemusikk» til helt andre dimensjoner. De hadde nemlig et ganske unikt reportoar etter datidens dansebandstandard. De spilte kun én svensktopplåt, og hadde rocka saker som TOTO, Queen, the Romantics, City boy og Survivor. De sang låter av Eagles, Smokie Sutherland brothers etc. «sløye» låter av bl. a. Santana, doobie brothers, Chicago og Earth, Wind & Fire, for å nevne noe.
Voice hadde eget sanganlegg av typen davoli i 1978. I tillegg vartet de opp med fire stk hjemmesnekrede lyskasser med tre forskjellige typer kulørte lyspærer. På Kløfta snakkes det ennå om røykutviklingen i forb med åpningsnummeret «Child’s anthem» av TOTO på en Velfest.
Davolianlegget ble senere byttet ut med en Marshall PA med 120 cm høye støpejernshorn. Dette «holdt» selvfølgelig ikke da vi besøkte Willy Olsen i Sound-house. Han fikk seg en god latter og vi fikk Peavy-mixer og Fane elementer i Slinn-kasser. (Han lo like godt neste gang vi kjøpte utstyr også)
Veien videre
Voice er, som kjent, altså et band fra slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. De spilte mest coverlåter, men begynte etterhvert å skrive egne låter. Bandet bestod av Roy Frantzen, Tom Bogstad, Rune Wilson, Atle Nordby og Sven Vidar Stenhammer. Atle Nordby sluttet og ble erstattet av Per Kristoffer Meyer. Senere fikk de med seg vokalist Christin Ulseth og keyboardist og korist Agnete Dahl.
Denne bestetningen gav i 1984 ut en mini-LP som het Uhørt. De deltok på denne tiden i noen musikkkonkurranser. Bl. a. Ungdommens kulturmønstring og Hemnesprisen. De gjorde det forholdsvis bra, og fikk bl.a. en ærespris for en av sine låter.
Det byttet navn til «Made in Norway» i 1985, og representerte Norge i en Nordisk Rockemønstring for unge band i Danmark. Så ble det litt utskiftinger og uenighet om hva som burde være veien videre. Noen mente å fortsette med å lage egen musikk, mens noen ville tilbake til coverstoffet. Det er ikke til å stikke under en stol at det var mer lukrativt og spille cover på den tiden.
Så Made in Norway fortsatte som et Coverband utover 80-tallet, men da i den mer Rocka delen av spekteret. Det var kun Roy Frantzen igjen fra det oprinnelige Voice i den utgaven av bandet.
Tiden etter Voice
Selv om Voice ble avsluttet, fortsatte alle medlemmene imidlertid med andre band og prosjekter. Per Kristoffer Meyer ble med i et coverband som het Fairplay, Rune Wilson spilte i Janitsjarkorps og storband, og jobbet med korps som dirigent og utøver. Roy Frantzen drev som nevnt Made in Norway. Sven Vidar Stenhammer gav ut to singler under navnet Rusty Nails, med hjelp fra Roy Frantzen og Tom Bogstad.
Utover på nitti-tallet ble Sven med i coverbandet Tiffany Band som spilte mye rundt omkring i Norge. Tom Bogstad ble med i rockebandet S&S, og senere i countrybandet Kentucky Riders. Sven gav i 1994 ut et CD-album «ikke Si det nå» med egne låter på norsk. Her fikk han bl.a. hjelp av de gamle bandkollegaene i Voice; Roy, Per, og Tom.
Reunion
Det var i 1994 at den første reunionen med Voice fant sted. Dette gav mersmak og ble opptakten til en musikk og hippiefestival som Voice fortsatt arrangerer hvert år. Nemlig Woodstock3000 på Motangen i Blaker. Det ble også en ny reunionskonsert på Dyrskuplassen i 1999, og det var her Kjetil Høyvik dukket opp som ny trommeslager i Voice.
På slutten av 90-tallet spilte Tom og Sven og Kjetil sammen i dos Mosquitos. Et Rocke- og Partyband som ble, og fortsatt er, forholdsvis stort på Eventmarkedet. Roy Frantzen startet sammen med Jan Hovde og Lars Erik Bakko og Magne Frydenlund bandet Splitter Pine, som også ble/er meget populært.
På starten av 2000-tallet ble Rune med i Steely Band, et tributeband som spiller musikk av, ja, Steely Dan. Og Per Kristoffer Meyer ble med i bandet Cruising for Burgers. Tom og Sven og Kjetil fortsattte i dos Mosquitos, mens Roy fortsatt sang i Splitter Pine. Sven var også med i et Rockeband som het Bundolo frem til 2012.
AT LAST!
Voice hadde etterhvert etabler en tradisjon med sine årlige Reunionskonserter, og til slutt resulterte Voice-smarbeidet i at de gav ut et album som het «at Last!». Her var det mest coverlåter, men tre av låtene var egne og på Norsk.