"Tidenes OL-arrangement over for denne gang."
Det hele har vært en eneste sammenhengende opptur, sier en sliten, men fornøyd, Tom Robin Bogstad til OL-stikka. Publikum har gjort sitt til at dette må betegnes som et av de beste OL-arrangement noensinne. Det har selvfølgelig vært enkelte ting og sette fingeren på, men alt sett under ett, så har hele arrangementet gått knirkefritt. Mer om dette på side 2, 3, 4, 5, ,6, 7, 8, 15, 16, 17, 18, 22, 23, 24, midten og siste side.
Resultatservice, se sporten.
En munter gjeng på vei til bakkene. Mon tro om det blir norsk seier i dag?
Hele Slampesletta holdt pusten da Per Meyer, i tidenes mest dramatiske OL-ild tenning, mistet fakkelen i svevet. Han fikk imidlertid tak i den igjen, og det uten at fakkelen slokket. Høytidlig skred han frem mot arnestedet, og til fanfare fra HM Kongens Garde tente han OL-ilden på Sandbakken. Dramatisk ble det også da det norske flagget skulle heises. Flagget skulle bringes inn av Islandshesten Geysir, med rytter Magne Edvin Kvæl. Men det falt av rett før innridning til Slampesletta. Flaggheiser Roy Frantzen måtte løpe alt hva han maktet for å få flagget frem til flaggstangen i tide. Og han lyktes med dette. Så mens nasjonalsangen tonet utover den vinterkledte Sandbakken, og den mannlige delen av publikum, dypt beveget, strøk lua av hodet, steg flagget til topps på en særdeles majestetisk og høytidelig måte.
Det alle spurte seg selv om, etter den fantastiske åpningssermonien, var: Hvor ble det av den annonserte fredsduen som sermonimester Per Kr. Meyer skulle slippe, for å markere at arrangementet skulle preges av forsoning, tilgivelse og vennskap og god sportsånd? Det er naturlige årsaker som er bakgrunn for fadesen, sier Meyer. Kombinasjonen av inntak av en MEGET kraftig gryterett, og min oppgave som fakkelbærer må ta skylden for at dueslippet ble tatt av programmet. Vi må sette publikums sikkerhet øverst under slike forhold, sier Meyer, i en kommentar til OL-stikka.
Ja, nå
sitter jeg her, ennå andpusten etter 7 strafferunder i skyskiting, og skal prøve å
oppsummer noe av det som hendte under de XVII Olympiske vinterselskapsleker på
Sandbakken. Det er ikke lett. Men det er morsomt. Sjelden har vi sett slik innsatsvilje,
og sjelden har vi sett slik kreativitet, og ikke minst, sjelden har vi sett slikt et
engasjement når det gjelder å kle seg sportslig og tidsriktig. At et godt publikum betyr
mye for et arrangement, er jo noe alle vet. Så derfor må lekenes hovedsponsor være Det
Gode Publikum. Selvfølgelig måtte også dette OL bli preget av Doping-mistanker og juks,
Det er jo noe det ser ut til at vi må leve med, når det gjelder idrett på et så høyt
nivå. Men gledelig er det at det ser ut til at doping prøvene nå blir tatt mer på
alvor. Fra det å samle alle doping prøver i en tank, for deretter å dele på antall
utøvere, vil vi kanskje allerede i nest OL få helt individuelle prøver. Dette vil
selvfølgelig si at vi med større sikkerhet kan fastslå hvem som er dopet, og hvem som
ikke er det.
Det var en buss som måtte stoppe midt i Sandbakken, som var årsaken til at publikum ble forsinket inn etcetcetc......
Harald Styhr, 26, Trubadur: Det var ein Laurdagskveld, eg var ein framandkar, og på besøk langt oppe i Hakkadalen.
Aina Nesse Ruud, 32, Sykepleierske: Fikk staven..??, Hvor???
Frank Stenhammer, 31, Maler'n til Bjercke: Jo a', jæ trur det var sånn dærre Døms Døms Boy?? Eller??......
Dette gjør at det blir lettere å satse videre. Motivasjonen blir større, og dermed også sjangsene for at jeg stiller opp i neste OL. Det var Kirsten Helene Hellevik's OL antrekk fra 1952 som slo knock-out på konkurrentene. Både orginalitet og utførelse ble høyt honorert. Også det at hele antrekket var gjennomført tidsriktig fra topp til tå, og ytterst til innerst, gjorde at Hellevik var uslåelig i dag. Ullstrømper, bombesikre truser og truseinnlegg uten vinger, gjorde til syvende og sist utslaget.
Et friskt innslag på sletta, er den tradisjonsrike vaffel-bua. Der kan trette, slitne
og sultne publikummere få kjøpt 
vafler og solbærtoddy. Vi har slått av en prat med
"Finndal i bua", som styrer vaffeljern og toddy-dunk med sikker og stø hånd.
"Jeg har alltid vært opptat av vafler. Det er en interesse som jeg har hatt siden
tidlig i guttedagene", sier Finndal, som nesten fikk rollen som Reidar i TV-serien om
Bitten og Reidar. Min andre store interesse er musikk, og da spesielt det å opptre.
(Finndal var front figur i det legendariske bandet "Finndal og Guttene, populært
kalt Gunndal og fi..., ja, hva det nå var. Red. Anm). Ellers er det å nevne at Finndals
solbærtoddy fortsatt holder varmen for de som smakte på den. I tillegg til at den
kurerte alle eventuelle premierenerver hos de som skulle opptre.
Etter en lang og
strabasiøs ferd i fra tømmerholhytta og opp til Sandbakken sportsstue, var det klart for
konsert med det populære orkesteret Voice. De slo an tonen med fengende Me and You and
a dog named Boo, og høstet stor applaus. Tidligere Norsk mester i sidesprang, Roy
Frantzen, sang seg deretter dypt ned i alle dametrusene, og ikke et sete var tørt, da han
med stor innlevelse sang Dark ship. En Sutherland brothers & Quiver-klassiker.
De gamle klassikerne fra glansperioden kom nå på rekke og rad, Nabo'en, En dags
Pause, Peaceful Easy Feelin' og ikke minst Lobo's Baby, I love you to want me.
Stemningsfult og gripende.
Så ble det
igjen fart da Sven Stenhammer med rusten "Toddy-røst" ga alt i Cocaine.
En ildfull gitar-solo fra Per Kr. Meyer fikk publikum i ekstase, og da den samme Meyer med
sin sonore fløte-tenorstemme avsluttet med Wonderful tonight, funklet det vemodige
i blanke øyne rundt i det lighteropplyste festlokalet på Sandbakken.
Alt i alt kam man fastslå at Voice kom brukbart i fra sin første konsert på 9 år.
Ungdomsbilde av Roy Frantzen
Ansvarlig redaktør Sven Stenhammer, Kløfta