Fredrik Hovland

Da jeg var rundt fem år, fikk jeg et keyboard som jeg til stadighet har.
Jeg har blitt fortalt at jeg hoppet bakover av begeistring da jeg pakket det opp! Siden var jeg så heldig at jeg fikk et trommesett til ni-årsdagen.
Det spilte jeg på så trommeskinnene fikk hull og cymbalene revnet.
Jeg husker at mamma måtte løpe ned kjellertrappa for å meddele at noen hadde ringt; det var jo umulig å føre en samtale akkompagnert av mitt rytmiske bråk.

Allikevel var det gitaren som skulle bli mitt foretrukne instrument; en dag i 1995 prøvde jeg pappas gamle Suzuki nylonstrenger. Denne dagen er foreviget i bildeform; i mitt barndomshjem kan en se en ung Hovland med bollesveis og tenna på tørk spille en e-moll-akkord på nevnte gitar.
Pappa skal ha æren for at jeg poserte med den akkorden; jeg husker vagt at han stablet fingrene mine på rett plass på gripebrettet en dag i mitt liv da jeg ikke kunne noenting om det å spille gitar.

Senere fulgte mange timer med iherdig øving på teknikker som Bob Dylan og Neil Young benytter i sitt akustiske gitarspill.
Jeg husker også at jeg ofte jamma til flere av deres låter fra 60- og 70-tallet.

En slags fun-fact er forsåvidt at jeg ikke umiddelbart fikk sansen for Dylan og Young; i begynnelsen forstod jeg dem vel ikke, men det er uansett unektelig et faktum at nettopp de to har satt sitt preg på hvem jeg er som gitarist-og låtsnekker.

Andre som har formet meg, er George Harrison, Paul Simon; en stor takk til ham for at han spiller såkalt fingerspill, Leonard Cohen og Nick Drake.

Comments are closed.